Fotografer liker å skille mellem makrofotografering og mikrofotografering.
Mange kaller det makrofotografering når man fotograferer på
nært hold, og objektet kan tegnes så stort som 1:1 på
filmplanet, eller billedbrikken, som de unge sier. Hvis objektet blir større
enn 1:1 (mye større), er det mange som liker å kalle det for
mikrofotografering. Det jeg har gjort her, er mikrofotografering.
I ungdommen, tidlig på syttitallet, kjøpte jeg et Ricoh
Singlex SLR-kamera. Jeg hadde tidligere kjøpt et Reichert mikroskop
fra Norges Veterinærhøiskole, og jeg hadde lyst til å
fotografere småting. Kameraet var kjøpt inn hos Fotax i klingenberggaten,
og der fikk jeg også kjøpt mikroskopadapteren til kameraet.
Jeg tok mange billeder den gangen, men dybdeskarpheten var utrolig dårlig
gjennem mikroskopet, og jeg hadde ingen mulighet til å blende ned.
Endelig har vi fått en løsning på dette problemet, og
det kalles for photo stacking. Det man gjør er å fotografere
gjennem mikroskopet, som før, men man tar mange billeder. Efter at
man har stilt skarpt på objektet i objektets nærmeste punkt,
flytter man objektet litt nærmere kameraet, og fotograferer igjen,
uten å endre skarpinnstillingen. Dette gjentar man et passe antall
ganger, og tilsist har man en serie med billeder med forskjellig fokusplan.
Disse mates inn i et dataprogram, som ser hva som er skarpt i de forskjellige
billedene, og derefter moer dette sammen til et enkelt billede. Slik har
jeg foreviget saltkorn:
Først tok jeg serien med billeder.
Dernest konverterte jeg billedene til et format som programmet mitt kan
bruke, nemlig TIFF. Jeg bruker et gratisprogram som heter Hugin når
jeg stacker. (Dette programmet finnes til de fleste plattformer, jeg bruker
Linux.) TIFF-bildene la jeg i en katalog, eller directory, eller mappe, som
heter ~/Pictures/Canon_digital/salt/work. Så startet jeg CLI, eller
terminal, eller commandomodus, eller hva dere kaller det, og gikk til den
katalogen der billedene ligger. Jeg lastet billedene inn i programmet med
følgende kommando: align_image_stack -a ~/Pictures/Canon_digital/salt/work/align_
-m -v IMG_0101.tif IMG_0102.tif IMG_0103.tif IMG_0104.tif IMG_0105.tif IMG_0106.tif
IMG_0107.tif IMG_0108.tif IMG_0109.tif IMG_0110.tif IMG_0110.tif IMG_0111.tif
IMG_0112.tif IMG_0113.tif IMG_0114.tif IMG_0115.tif, og skjermbilledet blev
slik:
Som dere ser heter billedene mine IMG_xxxx.tif.
Når programmet er ferdig, har det lavet nye filer, med navnene
align_xxxx.tif.
Nu starter jeg en ny kommando: enfuse -o result.jpeg --compression=100
--contrast-weight=1.00 --exposure-weight=0.00 --saturation-weight=0.00 --contrast-window-size=5
--hard-mask --gray-projector=luminance align_0001.tif align_0002.tif align_0003.tif align_0004.tif align_0005.tif align_0006.tif align_0007.tif align_0008.tif
, som gir dette skjermbilledet:
Denne kommandoen moer bildene sammen til en fil som heter result.jpeg.
På switchene kan man se at programmet ignorerer forskjellene i belysning,
men prioriterer kontrast (det er høy kontrast i de skarpe partiene).
Resultatet blev slik:
Objektivet forstørrer 10x, og billedbrikken er 15x23 mm.
Dersom man lar billedet fylle hele skjermen min (190x300 mm) vil forstørrelsen
bli 1650x. Det er meget.
Jeg har også fotografert en humle. Jeg fikk ikke plass til hele
ansiktet, men det nærmeste øyet synes godt:
Jeg satte sammen femten billeder:
Hele oppsettet for fotograferingen var slik::
Humlen er litt matt i blikket, for den er død. Jeg har selvfølgelig
ikke drept det vakre dyret. Det hadde utåndet i entréen min,
hvor min kone fant det.
Objektivet forstørrer 10x, og billedbrikken er 15x23 mm.
Dersom man lar billedet fylle hele skjermen min (190x300 mm) vil forstørrelsen
bli 1650x. Det er meget.
Jeg satte sammen femten billeder: 
