Kontorutstyr

Her kommer forskjellig kontorutstyr som jeg ikke har katalogisert i de andre katalogene.

Dette er et datostempel. Det stempler år, måned, dag og klokkeslett. Dessuten er det utstyrt med telleverk som avanserer annenhver gang jeg stempler. Jeg kan også få stempelet til ikke å avansere når jeg stempler. Avansert, eller?

Dette er en tapedispenser. Den er fin å ha når meget skal tapes.

Her er nok en tapedispenser. Den er for mindre arbeider.

Når man sitter på kontoret og føler at man eksploderer av kreativitet, bør man dempe seg. Da er det på tide med en titt i kaleidoskopet. Dette er en sånn toff type uten bevegelige deler. I den ene enden er det en linse. Det er i den enden det vanligvis er en trommel med plasticbøss.

Slik kan det se ut i kaleidoskopet. Kvelende, eller?

Det kan også se slik ut. Nå tenker jeg vi har fått bukt med kreativiteten.

Dette er en bing. Når jeg taster denne, kommer det en lettøll på bordet.

Blekkhuset mitt. Dette kjøpte jeg i Lysekil.

I blandt får jeg gjester på kontoret. Er det fintfolk hender det at de bærer slips. Selv blandt fintfolk kan det forekomme at noen er skjusket. Da ankommer de med krøllete slips. Jeg tåler ikke å se krøllete slips, så da tar jeg frem det lille slipsstrykejernet.

Dette er den nye prægerten min. Det er en bordmodell som rekker inn til midten av arket.

Prægerten ovenfor kan præge slik i brevpapir.

Dette er et datostempel. Det er kjempefint til å stemple datoer med.

Dette er parallellforskyverten min. På bildet kan også skimtes stikkpasseren min og brillene mine.

Dette er et svært romslig blekkhus med oppstillingsplass for to dyppepenner.

Jeg har skaffet en ny lysestake. Jeg blev trett av stadig å måtte slepe med meg store candelabre når jeg skulle forsegle korrespondansen, så jeg har skaffet en lysestake som passer til kakelys. Dette gjør sannsynligvis at signeten blir brukt oftere, men den er av messing, så den tåler nok belastningen.

Dette er en brevåpner. Den bruker jeg gjerne når jeg skal åpne et brev.

Nok en brevåpner. Denne er vel så god som den over, og benyttes omtrent like ofte. Denne fikk jeg til konfirmasjonen av snille naboer.

Dette er en tunge. Foten er av messing. Apparatet består av en krystallbeholder med vann oppi. I vannet ruller en valse av krystall. Når baksiden av et frimerke settes i berøring med valsen, blir merket fuktet, og kan straks klæbes på korrespondansen. Alt dette utføres uten at man behøver å smake på fiskelimet på baksiden av frimerket. Genialt.

Krystall-løsjeren min. Når jeg er på ferie skal jeg kose meg, så da bruker jeg krystall-løsjeren. Krystall er til kos.

Dette blekkhuset er svakt gulfarvet. Jeg bruker det gjerne til grønt blekk.

Dette blekkhuset har ualmindelig lite reservoire. Det er fint dersom man har lite blekk.

Slik ser signet og segl ut. Dette kan du lave selv, slik jeg har gjort det. Signeten lavet jeg av en gammel mynt der præget var slitt bort. På den blanke mynten graverte jeg noen krusseduller. Dernest loddet jeg en treskrue på baksiden av mynten og skrudde den fast i en kork fra en eddikflaske. Voksen får man kjøpt i alle velutstyrte bokhandler. Den smelter man med et stearinlys og gnir på konvoluttflippen før man presser signeten ned i griseriet.

Stålløsjeren min. Den er fra Soennecken, og kan kalles "løsjernes Rolls-Royce". Jeg bruker den til å løsje kontorkorrespondanse.

Her er tinnløsjeren min. Denne bruker jeg når jeg skal løsje privat korrespondanse.

Det er mange år siden jeg mottok telefonkatalog sist. Med tiden er den jeg hadde blitt helt slitt ut. Det er ikke så farlig, for jeg har Rolodex. Ved ganske enkelt å dreie på et ratt kan jeg velge og vrake blandt telefonnumre sirlig ført inn i Rollodex'n. Det er heldig at jeg fikk fatt i en slik. For meg som begynner å dra litt på årene er det flott å kunne støtte seg til gammel teknologi, så slipper jeg å begi meg ut på det forferdelige internettet. Jeg kjenner en som har benyttet Rolodex i mange år, og den har aldri krasjet.

Jeg har skaffet meg en Rhodia notisblokk. Denne skal være gresselig god for oss som skriver med fyllepenn, sies det. Jeg er ikke fornøyd. Blekket "fjærer", og "blør". Jeg har allerede skaffet meg bedre papir. Mer om det senere.

Jeg skriver såpass mange blev at tungen blir klebrig av alle frimerkene. Nu har jeg krystalltunge både hjemme og på hytten.

På et velutstyrt kontor finnes linjaler.

Når Paven har noe viktig å meddele, utsteder han en bulle. Det er en skriftlig beskjed til tilhengerne. Han er lat, så han gidder ikke skrive den selv. Heller ikke orkar han å signere den. Han får noen til å feste et blysegl (en "bulle" ) på den som garanti for ekthet. Jeg har også mulighet til å utstede buller.

Har man det rette utstyret, kan man naturligvis også gravere signeter.

Dette blekkhuset er meget avansert. Man taster tasten, og opp kommer en dispenser med korrekt mengde blekk. Man bare lar dispenseren berøre splitten, så overføres blekket til pennen. Snedig.

Johan Vaaler er ofte kreditert som den som fant opp bindersen, og vi liker å tro at det er sant, vi som er nordmenn. Dessverre er det ikke helt sant. Vaaler søkte patent på sin binders 12. november 1899 i Tyskland. I verdens første avisannonse for binderser reklamerte "Gem Paper Clip" for sine binderser i 1893 i septembernummeret av "The American Lawyer". På esken sin hevdet de at sine binderser hadde vært i handelen siden 1. mars 1892. Den bindersen som er vanligst i dag, er den som er produsért av nettop "Gem Paper Clip". Ingen av de beskrevne er den eldste bindersen, for det er nemlig den jeg har på bildet. Min binders er patentert av Samuel B. Fay 23. april i 1867, og er produsért av "Fay Paper Clip".

På en av mine mange utenlandsturer kom jeg over denne stentavlen i en grotte. Den lå sammen med en annen stentavle, og var krotet full av leveregler. Ti regler, totalt, tror jeg. Tro er viktig. Siden reglene var risset i sten, var de lett å pusse ut, slik at jeg kunne notere andre ting med griffelen som lå ved tavlene. Stenblokker har vært brukt som notisblokker i tusenvis av år, men blev mindre og mindre brukt, til bruken helt opphørte på sytti-tallet. På bildet til høyre har jeg skrevet en handleliste. Jeg kan pusse ut teksten og skrive pånytt, så jeg vil påstå at listen er bærekraftig. Bærekraftighet og et sunt kosthold er begge viktig.

Jeg har nok en gang vært i utlandet og bemektiget meg tunge. Nu har jeg snart mulighet til å fukte frimerker ved alle mine skrivebord.

På kontoret hender det at man trenger blyanter. Det er ingen grunn til å nøye seg med noe annet enn det beste. Koh-i-noor har vært foretrukket av kunstnere siden 1700-tallet.

Noen ganger trenger man å tegne en runding som ikke er rund. En ellipse er en urunding. Den kan ikke konstrueres med passer, men med en ellipsograf er det lett å tegne slike. Det er derfor jeg har skaffet denne ellipsografen. Den tegner perfekte ellipser.

Dette er reisepassersettet mitt. Det kan brettes sammen, så det passer i lommen, hvis man har litt gode lommer. Det er dette settet jeg bruker når jeg er ute og flyr. Til daglig oppbevarer jeg det sammen med flightcomputeren.

Dette er en skrivemaskin for blindeskrift, eller Braille. Den er fra Mechanische Werkstatt für Blindenhilfsmittel der DDR - Leipzig Burgauenstraβe 9. Den er lett å ta med seg, for den er levert i en flott eske. Se hvor elegant den presenterer seg i esken. Den er mye raskere å skrive på enn en vanlig skrivemaskin, siden den bare har seks taster + mellemrum. Tastene er vakkert formet, og belagt med ekte elfenben. Det er trist å tenke på alle de elefantene som er gått med for å produsere denne maskinen, men sannelig blev den flott.

Hjemme, tilbake til Bilder.