Galleri 5

Dette er en mur med vinduer i. Det kunne vært en skole, et fengsel eller en dårekiste, men det er en norsk bedrift (i Bærum).

Dette er en furukongle. Den er min. Den vokser i min have.

Dette er løvverk fra en blodlønn. Blodlønn er vanligvis forbundet med de utbetalingene som politikere får når de presser gjennem saker for industrigiganter, men dette er den virkelige blodlønnen.

Norges varemesse. Aldri har jeg sett noe styggere. (Jeg har sett Operaen i Bjørviken.) Dette kommer til å forbli det styggeste jeg har sett inntil jeg har sett Hamsunsenteret. Jeg er blitt fortalt at et speil som speiler Hamsunsenteret sprekker umiddelbart. Hamsunsenteret er visst så stygt at det ikke kan festes på film. Det skal la seg gjøre å ta bilde av det med et digitalkamera, men da filtreres visst styggheten så meget at det kan betraktes uten solbriller.

Dette er altanen på galleriet på Jeløen. Det ligner på Wedgewood. Jeg tok bilde fordi rennen er så fin.

En stentrapp. Det er lett å se at dette bildet er tatt om høsten.

Bender har vært på besøk igjen. Huttetu.

Dette er traktoren min. Det er en Gråtass TEA20 fra tidlig februar 1948. Det var med denne jeg startet oppbyggingen av min formue. Til å begynne med måkte jeg for tynne, fattige kunstnere. Det kastet ikke så meget av seg, men så begynte det å flytte kjendiser og politikere hit til Nesodden. En feit politiker er villig til å betale ganske meget for å få ryddet parkeringsplassene sine når varmekabelanleggene svikter. Inntil de bygger tak over Nesodden er det penger å tjene. Det morsomme med denne traktoren er forhistorien dens. I 1958 kjørte Sir Edmund Hillary til sydpolen med traktor. Han var tidligere kjent for å være første mann til topps på Mount Everest, men hadde altså lyst på en tur til sydpolen. Han gadd ikke spasere, så han valgte å kjøre turen med tre Gråtasser. Disse skjenket han til forskerne på sydpolen mot et løfte om å bli fløyet hjem efter turen. På sydpolen hadde de bare behov for én traktor. De andre to blev sendt hjem igjen, til fødebyen (Coventry). En av disse havnet på et museum, der den fremdeles står. I 1965 blev den gjenværende traktoren på sydpolen pensjonert, og havnet på Dronning Mauds land. Min morfar som er nordfra, var godt kjent med polfarerne, og gjennom sin interesse for god mat kom han i kontakt med Adolf Henrik Lindstrøm, kokken til Nansen. (Nansen kunne ikke fordra nasjonale merkedager, og ville helst forbigå disse i stillhet. Lindstøm, derimot, elsket fest og fanteri. Særlig syntes han det var morsomt å feire 17. mai, til Nansens fortvilelse. Nansen kunne ikke nekte ham dette, for det var Lindstrøms fødselsdag. Om bord på "Fram" blev det gjerne servert biff den 17, mai, Biff à la Lindstrøm.) Lindstøms efterkommere var venner med noen i mannskapet til Hillary, og hadde traktoren stående i en garage på Dronning Mauds land. Siden ingen bodde der råtnet garagen, og traktoren begynte å ruste i den salte sjøluften. Jeg blev bedt om å overta den, og nu bruker jeg den til snemåking her på Nesodden. Da Sir Edmund brukte den var den rødmalt - som en vernefarve - , men jeg syntes det blev for prangende, så den er overmalt. For flere opplysninger om traktoren min, søk på "Edmund Hillary, Ferguson".

Dette rekesmørbrødet fikk jeg på Skipperstuen i Drøbak.

Dette er fra småbåthavnen i Fredrikstad. I Fredrikstad bygger de båtene sine av planker.

Her hvor jeg bor har det flyttet inn en katt. Den heter Franz Lukas. Den spiser mus. Franz Lukas har rosa snutespeil, akkurat som tigere og gauper.Bildene er tatt med et års mellemrum. Det heter at denne katten er blå, men farvene på bildet til venstre er neppe riktig. Katten sitter i skyggen og har fått farve fra himmelen.

Dette er solregn i Ås. Muligens heter det solhagl.

Hegdehaugsveien 18 i Oslo. Dette huset fikk en pris i 1989. Det heter at gårdeieren har vedlikeholdt huset på en forbilledlig måte. Jeg vil gjerne ta litt av æren for dette, siden det er jeg som har lagt opp det elektriske anlegget i den største leiligheten i første etage. Varmekablene som jeg la i takrennene er sikkert skiftet ut siden jeg la dem i 1983.

Dette er taket i kjøpesenteret på Vinterbro. Her er de så greie at de slipper gjennem lys.

Det er lenge siden man har vist bilder i sort-hvitt. På nettet finnes det nesten ikke. Vel, slik så bildene ut da jeg var ung. Det som vises er lønneblader som ligger på bakken.

Dette er såmaskinen min. Bildet er ment som en hyllest til Jethro Tull. Da jeg overtok maskinen, var jeg usikker på hva det var, så jeg snakket med en nabo:

- Er det en så-maskin? spurte jeg.
- Ja, det er det, det er, svarte naboen.
- Nuvel, så er det det, det er, altså, repliserte jeg.
- Så kan jeg få låne den? spurte naboen.
- Så klart. Vil du så, så så så mye du vil, men jeg syntes bruksanvisningen så litt uklar ut. Det skal være større avstand mellem labbejernet og og, og og, og labben, sa jeg.
- Som takk for hjelpen, inviterer jeg deg til middag. Du kan velge mellem taco og tartar, sa naboen.
- Jeg tar tartar.
- Tartar tar også jeg, svarte naboen.
Her var det mye tøys med homonymer. Seks ganger kan man gjenta det samme ordet i en sammenheng, som likevel gir enslags mening. Det finnes værre eksempler. La oss si det finnes en bar for barbarer. Det er en barbar-bar. En barbar som vanker her, kan kalles en barbar-bar-barbar. Om han opptrer naken, er han en bar barbar-bar-barbar. Det kan hende at han må bære ut en likesinnet. Da får vi en slik setning: Bar barbar-bar-barbar bar bar barbar-bar-barbar. Da har vi tretten ganger bar efter hverandre i en forholdsvis meningsfull setning.

Galleri, galleri 2, galleri 3, galleri 4, galleri 6,
Hjemme, tilbake til Bilder