Dette er en "Texas Leica". Ligner på Leica,
men er selvfølgelig mye større.
Min eneste toøyede speilreflex. Disse laves
ikke lenger.
Til fotografiapparater uten innebygget avstandsmålert.
Slik bør man ha.
Skulle man ha sett. Dette fotografiapparatet har
ikke innebygget avstandsmålert.
I denne bltizholderen kan jeg benytte vanlig AG3
blitzpærer. Så lettvindt!
Eksponeringsmåler til fotografiapparater som
ikke har slikt innebygget. Den er svært god.
På internettet fant jeg filterholder for alle
størrelser mellem 20 mm og 32 mm. Sammen med filterholderen
var det gulfiltre i tre styrker, samt nærlinser for 2x, 4x og
10x. Det mellemste gulfilteret gidder jeg ikke å fotografere.
Alle gelatinfiltre kan tilpasses denne holderen. Kjekt å ha.
På et loppemarked fant jeg disse fire nærlinsene
for 27 mm gjenger. Dette er Carl Zeiss, og det går for å
være det beste som finnes. 30 kroner må det vel være
verdt. Baksiden av esken har scale for dybdeskarphet.
Rødfilter for objektiv med 27 mm gjenger er
omtrent umulig å få fatt i. Det lå i en bruktbutikk.
Selgeren mente at det finnes knapt kameraer som kan ta slike filtre,
og det som fantes i gamledager var stort sett fabrikert av Carl Zeiss
og utenfor prisrekkevidde for de fleste, så jeg fikk det for
en femmer.
På markedet på torvet i Drøbak fant
jeg en Contaflex speilrefleks fra Carl Zeiss. De laver den beste
optikken som er å oppdrive, og dette spesielle kameraet har
blitz-synkronisering i alle hastigheter i motsetning til alle moderne
kameraer i prisklassen under 50 000 kroner. Selgeren ville ikke ha
mer enn en femtilapp, for han mente at det er umulig å få
fatt i filtre og slikt til dette kameraet. Til nærfotografering
må man bruke forsatslinser, og det kan ikke skaffes. Heldigvis
har jeg nettop kommet over fire farvefiltre og syv forsatslinser som
er lavet for dette kameraet. Snakk om flaks!
Da jeg kjøpte microskopet mitt tidlig på
syttitallet, fulgte det med et blåfilter. Dette passer godt
i holderen til Contaflex'n. Det var lurt å ta vare på
dette filteret. I firti år har jeg tenkt at jeg skal kaste
det for å spare plass, men plutselig kom det altså til
nytte. Jeg bruker det når jeg vil fremheve morgendisen.
Dette er en Kodak Retina III. Med denne mener Ken Rockwell
at han får bedre resultat enn med Nikon D3. Da er den vel
god?
Lysbordet mitt. Når jeg legger mine positiver på
dette er farvene så sterke at jeg må myse. Ingen digitalkameraer
har tilsvarende farver.
På et loppemarked fikk jeg denne for 150 bananer.
Det skal være et godt kjøp. Produsenten heter Bausch
& Lomb.
Dette er en flott kikkert fra Leica. Den glir lett ned
i brystlommen. Den har passe mye puteforvrengning.
Min skarpeste kikkert.
Dette er en Kodak retina III. Det er denne Ken Rockwell
mener tar skarpere bilder enn Nikon D3, selv om det står noe
annet høyere opp. Jeg kunne redigert det tidligere utsagnet,
men jeg sier som Calculon: "I don't do two takes." Legg merke til hvor
liten den er. Jeg har fotografert den ved siden av en fyrstikk.
Dette var flaggskipet blandt Nikons undervannskameraer.
Det heter Nikonos. Jeg kjøpte det på eBay, men ikkeno'
var i stand, så jeg fikk tilbake pengene. Efter at jeg demonterte
det og smorte det opp, er det godt som nytt.
På sine gamle dager begynte Ansel Adams å
fotografere med mellemformat og småbildeformat. Da kunne han
nøye seg med en slik eksponeringsmåler. Det er fremdeles
den beste på bruktmarkedet. Ingen nye eksponeringsmålere
kan måle seg med denne.
En gammel klassiker. EOS 650. Dette er et av de eldste autofokuskameraene
til Canon. Hvis man liker autofokus kan man kjøpe en slik.
Med dette kameraet kan man ta bilder med samme kvalitet som det som
går for å ville være best. Jeg fikk kjøpt fotografiapparatet
av Silvano de Gennaro. Det er faktisk dette fotografiapparatet han brukte
da han tok det berømte bildet av Les Horribles Cernettes. Jeg
vil ikke si at akkurat dette bildet viser mulighetene som dette fotografiapparatet
har, men det var såpass godt at det er det første fotografiet
som blev publisert på internettet, eller "World Wide Web" som
det kalles.
Nok en gang har jeg fått fatt i et ikonsk fotografiapparat.
Disse apparatene har jeg i en bankboks, og jeg samler til at mitt private
museum skal åpne. Dette er det berømte Nikon F, fotografiapparatet
som stanset fremgangen til Leica i 1959. Plutselig kunne man se i søkeren
hva som faktisk kom til å havne på filmen. Her er ingen
parallaxefeil. Kameraet skulle egentlig hete "Nikon R", for "Reflex".
Siden en stor del av markedet for dette apparatet var i østasia,
mente man at "Nikon R" ikke var så heldig navnevalg. Man bestemte
at kameraet heller skulle hete "Nikon F", for "reFlex". Mitt eksemplar er
ikke bare et tatt ut av bunken, det har tilhørt selve Eddie Adams.
Med dette apparatet tok han det berømte bildet der Nguyễn Ngọc Loan
henretter Nguyễn Văn Lém den første februar 1968. Bildet gav
ham Pulitzerprisen i 1969. Herr Loan blev næremest demonisert efter
at billedet blev offentliggjort, og det syntes Eddie var svært urettferdig.
Han mente at Loan var en helt som hadde kommet i offentlighetens søkelys
på en ufordelaktig måte, og gav en unnskyldning til Loan efter
at Loan hadde startet pizzarestauranten sin i USA efter krigen. Nok av det.
I frustrasjon over hva som hadde skjedd, ønsket ikke Eddie lenger
å benytte seg av fotografiapparatet. Han la det i en eske i garagen,
der det senere havnet på et garagesalg. En venn av meg var i New
York i 2004, og så oppslaget om at fotograf Adams skulle ha garagesalg.
Han hadde hørt meg fortelle om de fantastiske billedene til Ansel
Adams, og tenkte at dette kanskje var ham. Da han så herr Adams i
levende live, forstod han at det måtte være en annen person,
men han kjøpte likevel en forundringspakke av Eddie personlig. Han
visste jo at den ikke hadde tilhørt Ansel, så han gav den til
meg som en spøk, i forbindelse med et etegilde. I pakken var det
mest gammelt avispapir, men fotografiapparatet lå også der, så
nu er jeg den stolte eier. Som man kan se lenger opp på denne siden,
er jeg begeistret for sort/hvit-fotografering. Som en honnør til
Nikon for fabrikasjonen av dette fantastiske apparatet, har jeg valgt
å forevige det i farver.
Det å kalle dette for fotoutstyr eller kikkert er vel å
ta i, men det er enslags optikk. Det er et microscop. Det glir lett
ned i lommen, og ligger godt beskyttet i sitt eget lommehylster.
Jeg har fra før en eksponeringsmåler av ekstinksjonstypen,
så jeg var nødt til å kjøpe en ny for å
kalibrere. Dette er en Practos Junior.
Dette er en Goertz kikkert fra nittenhundredeogelleve. Den gangen
var dette "state of the art". Det er en 8x Neo-Triëder. Da jeg kjøpte
den, var det endel mugg på glassflatene. Jeg åpnet den, og
vasket glasset med salmiakk. Plutselig gikk det greit å se gjennem
kikkerten. Det var litt plundrete å sette på plass prismene,
men med noen timers pusling gikk det greit. Ikke løsne prismene
på en kikkert hvis det ikke er tvingende nødvendig. Kikkerten
er fin, og fri for chromatisk abberasjon. Det har svært liten utgangspupill,
men for gamle mennesker spiller det liten rolle, siden gamle mennesker har
liten pupill. Det er en god nattkikkert for ekstremt gamle mennesker med
eksepsjonelt godt syn. Kjempefin til å "pænne" med.
Dette er en fantastisk kikkert fra Zeiss. Det er denne jeg putter
i lommen, når jeg putter en kikkert i lommen. Det er en lommekikkert.
Den har noe chromatisk aberrasjon, og det blir verre mot kantene. Skarpheten
er heller ikke så god mot kantene, men jeg titter helst i midten.
Den har noe puteforvrengning, men jeg skulle ønske at det var litt
mer, slik at det blir behageligere å "pænne". Dette er blitt enslags
yndlingskikkert.
Jeg har vært heldig, og fått et nytt (snart firti år
gammelt) kamera av en venn. Dette illustrerer hvordan teknologien går
baklengs, og at alt var bedre før. Det er et fullformat kamera som
heter Olympus OM-4. Her er det fotografert sammen med et av de klumpete
kameraene fra Nikon. Nikon-kameraet er ikke engang fullformat. Til venstre
ser vi den vesle OM-4'n med 200mm zoom, ved siden av Nikon med tilsvarende
zoom. Til høyre ser vi OM-4 ved siden av Nikon, begge med normalobjektiv.
Bildene er ikke tatt med Olympus OM-4, så de er litt slappe i farven.
Nikon har et temmelig primitivt matrix-system til eksponeringsmåleren,
sammenlignet med det avanserte målesystemet til Olympus. Canon bruker
et tilsvarende system som Nikon, men Hasselblad har kopiert målesystemet
til Olympus. Jeg fatter ikke at folk orker å trekke rundt på
de svære apparatene til Nikon. Apparatene til Hasselblad er enda større
og tyngre enn Nikons. Det er vel en av grunnene til at man aldri ser en Hasselblad
utendørs. De tok seg bryet med å drasse med seg Hasselblad opp
på månen, men der er jo tyngdekraften temmelig beskjeden. For
å få med seg den tunge Hasselbladen, måtte de knipe inn
på drivstoff til landingskapselen, og det holdt på å ende
med en katastrofe.
